Hvorfor er vi redde for å være oss selv?

Hvorfor er vi redde for å være oss selv?

I første episode av Drikkeprat forteller Staysman at han syns det er vanskelig å være seg selv og at han er redd for å skuffe andre, noe mange kan kjenne seg igjen i. Hvorfor er det sånn?
Denne artikkelen er skrevet av psykiater og forfatter Tormod Huseby, som har gitt ut boka «Alene naken. Hvorfor er vi redd for å være oss selv?»

Mange syns det er skummelt å være seg selv.

Stian ”Staysman” Thorbjørnsen viser i programmet Drikkeprat både mot og åpenhet. Han forteller åpenhjertig at han er redd for at folk ikke skal like han hvis han fremstår som ’hele seg’; imaget han viser er klovnen, komikeren. Staysman undrer seg om hvordan han vil bli mottatt hvis han også fremstår som den sårbare Stian, og beskriver at han er konfliktsky.

Se Drikkepratepisoden lenger ned i saken

Hvorfor er vi redde for å være oss selv?

Foto: Psykiater og forfatter Tormod Huseby

Hva er han redd for?

En ung og høyst talentfull idrettsmann i terapirommet mitt har alltid vært usikker på om han er bra nok – både overfor kamerater og andre. Han forteller at han ble en klovn i oppveksten – og at han fremdeles ofte føler seg slik. Det er hans flukt fra usikkerheten og er hans strategi for å føle seg godtatt av flokken sin.

Som min unge pasient i terapirommet tør Staysman i studio å utfordre seg selv ved å blottlegge sin skam og usikkerhet. Min unge pasient, idrettsstjernen og ’klovnen’ sin innerste kjernetro om seg selv er at han er redd for å skuffe andre. Staysman sier han er redd for å skuffe folk hvis han tar opp en konflikt. Han bedøver ’huet sitt’  med alkohol og klarer da å ta opp konflikter han ellers lar passere, sier han.

Se hele episoden her: 

Men: Hvorfor er disse to mennene redd for å skuffe?

Avvisningsfrykten ligger på lur hos de fleste mennesker. Men hos mange av mine klienter er den ekstra sterk. Å stå fram med sitt hele jeg, med sin usikkerhet og mangelfullhet, oppleves av mange som et risikoprosjekt. Blir de da avvist, kan det oppleves som de ikke lenger er likeverdige med de andre – og ikke like verdige som før. 

Den største ensomheten er kanskje ikke den man føler ved å være alene, for den kan være god hvis man er trygg på seg selv. Den vondeste ensomheten er den man kan oppleve i sammen med andre.

For hvis vi iscenesetter livet vårt for å oppnå vennskap og anerkjennelse av andre, utvikler vi det usunne – det falske selvet. Det ekte selvet skjules for de andre og etter hvert også for oss selv. Det blir som å gå på autopilot. Det er kanskje det Staysman uttrykker når han sier at han føler seg spaltet – han sier at han på et UBEVISST nivå styres av å måtte være morsom – en klovn. Det bare skjer – som på autopilot. Så drikker han alkohol, og tør å være ’seg selv’ ved å utfordre vanskelige konflikter. 

Vi er egentlig mer forlatte enn ensomme.

Hvis vi blir peoplepleasere, driver vi med maskeradespill. Ved å behage, å ikke skuffe ­- slik føler vi oss inkludert. Men det egentlige selvet vårt, den vi egentlig er, blir ikke sett. Vi er egentlig forlatt. Og det er et paradoks her; ut fra både mitt eget liv og erfaringer med andres liv, erfarer jeg at hvis vi selv er åpne, blir vi åpnende. Det skaper trygghet for den andre at vi byr på vårt egentlige selv – også  på de mindre vellykkede sidene. Dermed kan de andre  tørre å åpne opp for sine usikre og såre sider. Slik kan ekte kontakt etableres.

Livet er relasjoner.

Min siste bok (som kommer ut 14. mars); heter Er du stolt av meg, pappa? Om vår evige lengsel etter anerkjennelse. Her tar jeg opp hvor viktig anerkjennelse er. Det betyr at vi må bli sett som oss selv og respektert som den vi er.

Det ’Kollektive buret’ er også viktig å se på: I hvilken grad er vi prisgitt uheldige samfunnskrefter? Det er dessverre et stadig mer ensomhetsfremmende samfunn vi lever i: Konkurranse og sammenligning dominerer i økende grad. Vi skal kunne så mye, være så mye og bety så mye. Og samfunnet forteller oss; gjerne gjennom den dominerende reklamen: Du er vellykket hvis du presterer, og da gjerne bedre enn andre, og du er vellykket hvis du besitter, og igjen gjerne mer enn andre. Slik forvitrer fellesskapet.

Dette skaper tomhet og forlatthetsfølelse. Selve livet blir skadelidende; for livet er relasjoner.

Hvorfor er vi redde for å være oss selv?
Hva trenger vi  – uavhengig av andres blikk og forventninger?

I tråd med dagens artikkel og Stian Staysman: For å  komme ut av unødvendig trange bur, må vi VÅGE. Vi må TØRRE å møte andre som oss selv – og uten et sløret blikk. Uten mot blir vi bare en lort, som Astrid  Lindgren skrev i Brødrene Løvehjerte. Kanskje blir vi ikke tatt i mot av alle hvis vi står mot et drikkepress, kanskje liker ikke alle oss hvis vi viser oss som vi egentlig er. Men da kan vi i alle fall gå ut av slike møter uten å ha mistet oss selv. Og vi bli likt av alle? Du liker vel ikke alle du heller?

Relaterte artikler

JallaJalla

JallaJalla

En sironbrus med mye smak og kullsyre! Brusen fremstår som en mellomting mellom energidrikk og bruspulverbrus. JallaJalla og andre produkter fra O.Mathisen fås kjøpt på

Les mer